http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=577161

Her lukter det “informasjonsarbeid,” ja. Litt synd at norske media lar seg lure til å komme med artikler som ”rydder opp” etter praktisk talt hver eneste negative omtale av et produkt som trykkes.

Vi har flere ganger så mange såkalte informasjonsarbeidere som journalister her i landet, og det er nokså tydelig.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3276064.ece

Ehem. Neida.

Selvsagt ikke. Men det må jo sies at det hadde vært behagelig for Arbeiderpartiet å komme seg ut av det litt klamme samarbeidet med SV.

Men nå er jo alt det der kun et akademisk spørsmål – AP har en posisjon som tillater dem nesten hva som helst. For SV er spørsmålet enkelt: Sitt i regjering og muligens utøv i hvert fall litt innflytelse, eller støtt en regjering med kun AP og SP.

Det skal bli spennende å se hva som skjer når et ultimatum før eller senere kommer på bordet om oljeboring i Lofoten, for øvrig.

http://www.dagbladet.no/2009/09/17/nyheter/dyrenes_nyheter/miljo/mat/sel/8166660/

Mye hai-nyheter i dag. Både Dagbladet og Aftenposten skriver om opplevelser med hai. Det har kanskje sammenheng med at regjeringsforhandlingene snart er i gang. Dette med hai og småseler har kanskje metaforisk betydning…

Uansett hva man måtte mene om norsk asyl- og innvandringspolitikk er det én ting de færreste vil bestride: Norsk integreringspolitikk er ikke akkurat en udelt suksess. Hvorfor? Betydelige pengesummer og mye arbeidstid er investert i prosjekter som skal få oss alle, og da spesiellt såkalte “fremmedkulturelle” til å delta i et integrert norsk fellesskap. Likevel vil jeg påstå at dette arbeidet kan vise til få resultater. Det er ikke å si at i de fleste som kommer til Norge fra land hvor man gjør ting på en så annerledes måte at deres kultur må betegnes som “fremmed,” ikke gjør en imponerende jobb med å passe inn i de lokalsamfunnene der de slår seg ned. Tvert imot – og initiativet hos folk som kommer og slår seg ned på helnorske småsteder langt fra storbyene i et fremmed land, starter f.eks. frukt- og grøntbutikk og bidrar til verdiskaping er jo imponerende. Men noen gjør det dessverre ikke.

Kommer du hit møtes du med krav om integrasjon. Men hva betyr det? Du plikter å lære norsk, men antallet timer du har krav på kuttes stadig. Vi respekterer din kultur og ønsker ikke å assimilere deg, å nei, du skal dele av din kulturelle bakgrunn med resten av oss. Skal du gå rundt på dørene da, og spørre om folk vil ha litt kultur? For de institusjonene som skal sørge for å utbre kulturell integrasjon, preker til de omvendte. Det nok ikke mange typiske FrP-velgere fra Østfold som frivillig tar veien til Oslo for å se Afrikansk dans. En god del av den integrasjonen markedet står for, dessuten, styres av norske kjeder, og kulturen som formidles der er vel mer faux enn fremmed. Klientellet på Indiska, for eksempel, ser nokså helnorsk ut for meg.

Problemet er at integrasjon er et prosjekt fra toppen og nedover. AP-staten velger som vanlig å styre fremfor å stimulere. Så overlates det hele til byråkratene i arbeids- og inkluderingsdepartementet (som gjerne har viktigere ting å bruke penger på enn norskopplæring) og kultur- og kirkedepartementet. I sistnevnte departement mistenker jeg vel at det finnes en overvekt av svært så kulturelle konsulenter som gjerne støtter den type “korrekt” kultur som de og sine likemenn og (for det meste) -kvinner liker. Den såkalt folkelige kulturen, den markedet styrer, og som mange steder i liten grad påvirkes av hva som er trendy i byene, berøres ikke av integreringsinitiativer.

Hva kan så gjøres? Først og fremst bør man legge opp til, og være villig til å betale for, en norskopplæring som gir alle en god mulighet til å faktisk lære norsk. Så må man gi rettferdige muligheter til å arbeide. Det finnes leger som vasker gulv her i landet på grunn av denne djevelske institusjonen som kalles NOKUT. Reglene for godkjenning av utdanning fra utlandet må revideres og tanken om at Norge er verdensmester på høyere utdanning må fjernes fra forskriftene for godt, slik at dyktige folk kan få arbeide med det de er utdannet til. Dette er jo i bunn og grunn et spørsmål om verdighet. Men enkeltmenneskets verdighet er vel ikke et sentralt spørmål for byråkratiet eller venstresiden i norsk politikk.

Så må man legge til rette for å spre såkalt fremmedkulturelle geografisk. Ikke ved å plassere asylmottak på fraflyttede steder langt nord og langt fra folk – rart at ingen har sett paralellen til GULAG-leire forresten der… I stedet må det legges til rette for at fremmedkulturelle kan drive næringsvirksomhet i distriktene – butikk, kaféer, hva som helst. Det er slikt som virkelig skaper kontakt og forståelse.

Nå skal jeg være skikkelig barnslig. Riktignok er Blair-eraen over, men satt på spissen er vel Arbeiderpartiet i organisasjon så ulikt New Labour…

Beklager heller nafft slideshow i bakgrunnen.

http://www.dagbladet.no/2009/09/17/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/innenriks/8164050/

En fisker tok en totalfredet og rødlistet hai i garnet, og solgte den, tilsynelatende uten å se noe problem med det. Det gjør heller ikke dagbladet, virker det som. Betryggende innsats for naturvern og biodiversitet fra en av Norges største aviser.

En sørgelig notis midt i oppgjøret etter valget: En helt, den eneste TV-kokken jeg har respektert, Keith Floyd, er død. Etter sigende tilbrakte han sine siste timer med en flaske god rødvin. Slik det skal gjøres.

Jeg ser at flere som forklarer hvorfor deres stemme gikk til regjeringspartiene heller enn til Venstre oppgir som grunn at de ikke stolte på garantien om å aldri samarbeide med FrP. I dagens siste innlegg vil jeg bare si at jeg tror det er en sannhet i dette. Venstre tapte ikke oppslutning primært på grunn av motstanden mot FrP – årsaken er at distanseringen har spilt rett i medias hender ved å ta oppmerksomhet bort fra virkelige saker i valgkampen. Likevel. Vi må huske at FrP lå langt bedre an enn valgresultatet tidligere i valgkampen, og se Sponheims motstand som et offer, som kanskje forhindret at Fremskrittspartiet kom i posisjon.

Jeg mener egentlig dette var et nødvendig valg, og at Lars Sponheim egentlig ikke kan lastes. Vi kan bare ikke ha en borgerlig regjering dominert av FrP! Derfor var det feil av Sponheim å gå av. Vi trenger ham fortsatt.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3269843.ece

Historiker Trond Nordby mener altså at Venstre som parti er ferdig. Det får være – jeg er ikke enig, men hvem vet hva som vil skje?

Men om Venstre faller bort, slik Nordby mener vil være konsekvensen av dette valget, vil Norge være uten et sosialliberalt parti. Her begynner vi å se konturene av et virkelig demokratisk problem. For når et parti som utgjør en naturlig del av det politiske landskapet – i et land som Norge vil det alltid være velgere med meninger i retning av et parti som Venstre – faller bort, da betyr det at valgsystemet ikke lenger gir rettferdig representasjon. En stor gruppe velgere blir da ikke hørt og drives over til Høyre, Arbeiderpartiet, noen til FrP, og til sofaen.

Det er tydelig at vi trenger reform.

Dagbladet spør akkurat nå om valgsystemet er urettferdig. I skrivende stund mener 57% ja.

Nederlaget er en realitet. Det er det bare å akseptere – i en kjent frase om den politiske etos i Japan etter 1945 – embracing defeat. Nå er tiden for å kaste skitt og plassere skyld blant lederne på borgerlig side. Sponheim, Jensen, Solberg – hver og en av dem, alt etter ens politiske ståsted, har nå skylden for alt som er galt i verden, inkludert valgnederlag, flått og svineinfluensa.

Men én skyldig part nevnes ikke: Rett og slett media, i særsyn de landsdekkende TV-kanalene. Noen må snart ta et oppgjør med mediadekningen av valgkamp og norsk politikk generellt. Som mange kommentatorer har pekt på, har en rekke svært viktige tema kommet helt i bakgrunnen i denne valgkampen. Verken utenrikspolitikk, skole, miljø og naturvern eller samferdsel har fått på langt nær god nok oppmerksomhet i beste sendetid. Hvilke saker er det så som har stjålet fokus? Si det. Kanskje man til og med kan si at nærmest ingen saker har fått tilstrekkelig oppmerksomhet.

Tendensen til overfokusering på meningsmålinger og oppslutning har også nådd nye høyder i år. Til tider har det skilt lite mellom valgdekning og TV-sportens dekning av 5-mila i Kollen, med mellomtider og differenser. I år har vi også sett en mer markert kunstig polarisering i valgdekningen – ‘Jens eller Jensen’. Det viser bare hvor meningsløs og fordummende denne ensidige fremstillingen er, at den ene av partene i hva media presenterte som en personlig duell, ble byttet ut mot slutten av valgkampen.

Er det noe som utgjør en trussel mot demokratiet så er det nettopp dette. I et samfunn der personlig engasjement er i sterk tilbakegang, har media en desto mektigere rolle som premiss- og rammeleverandør i det offentlige liv. Og denne gang er det bare så altfor tydelig at store deler av norske media, spesiellt NRK, har forsømt sitt ansvar for å sikre et absolutt minimum av rettferdig politisk deltakelse. Slik valgkampen har foregått denne gang blir man fristet til å nærmest kalle den udemokratisk.

Østlandets blad siterer en velger på gata: – ”Jeg stemte på Jens, fordi det er bedre enn Jensen.” Mange har nok tatt sine valg utifra kunnskap og engasjement på et slikt nivå. Og er det rart? Flere måneder med kun tabeller og grafer og iscenesatt krangling mellom de to nevnte Jensene må jo nødvendigvis få mange til å miste interessen. Folk flest er i dag ofre, i stor utstrekning, for en utstrakt fordumming. La oss håpe at de ikke finner seg i det.