Uansett hva man måtte mene om norsk asyl- og innvandringspolitikk er det én ting de færreste vil bestride: Norsk integreringspolitikk er ikke akkurat en udelt suksess. Hvorfor? Betydelige pengesummer og mye arbeidstid er investert i prosjekter som skal få oss alle, og da spesiellt såkalte “fremmedkulturelle” til å delta i et integrert norsk fellesskap. Likevel vil jeg påstå at dette arbeidet kan vise til få resultater. Det er ikke å si at i de fleste som kommer til Norge fra land hvor man gjør ting på en så annerledes måte at deres kultur må betegnes som “fremmed,” ikke gjør en imponerende jobb med å passe inn i de lokalsamfunnene der de slår seg ned. Tvert imot – og initiativet hos folk som kommer og slår seg ned på helnorske småsteder langt fra storbyene i et fremmed land, starter f.eks. frukt- og grøntbutikk og bidrar til verdiskaping er jo imponerende. Men noen gjør det dessverre ikke.
Kommer du hit møtes du med krav om integrasjon. Men hva betyr det? Du plikter å lære norsk, men antallet timer du har krav på kuttes stadig. Vi respekterer din kultur og ønsker ikke å assimilere deg, å nei, du skal dele av din kulturelle bakgrunn med resten av oss. Skal du gå rundt på dørene da, og spørre om folk vil ha litt kultur? For de institusjonene som skal sørge for å utbre kulturell integrasjon, preker til de omvendte. Det nok ikke mange typiske FrP-velgere fra Østfold som frivillig tar veien til Oslo for å se Afrikansk dans. En god del av den integrasjonen markedet står for, dessuten, styres av norske kjeder, og kulturen som formidles der er vel mer faux enn fremmed. Klientellet på Indiska, for eksempel, ser nokså helnorsk ut for meg.
Problemet er at integrasjon er et prosjekt fra toppen og nedover. AP-staten velger som vanlig å styre fremfor å stimulere. Så overlates det hele til byråkratene i arbeids- og inkluderingsdepartementet (som gjerne har viktigere ting å bruke penger på enn norskopplæring) og kultur- og kirkedepartementet. I sistnevnte departement mistenker jeg vel at det finnes en overvekt av svært så kulturelle konsulenter som gjerne støtter den type “korrekt” kultur som de og sine likemenn og (for det meste) -kvinner liker. Den såkalt folkelige kulturen, den markedet styrer, og som mange steder i liten grad påvirkes av hva som er trendy i byene, berøres ikke av integreringsinitiativer.
Hva kan så gjøres? Først og fremst bør man legge opp til, og være villig til å betale for, en norskopplæring som gir alle en god mulighet til å faktisk lære norsk. Så må man gi rettferdige muligheter til å arbeide. Det finnes leger som vasker gulv her i landet på grunn av denne djevelske institusjonen som kalles NOKUT. Reglene for godkjenning av utdanning fra utlandet må revideres og tanken om at Norge er verdensmester på høyere utdanning må fjernes fra forskriftene for godt, slik at dyktige folk kan få arbeide med det de er utdannet til. Dette er jo i bunn og grunn et spørsmål om verdighet. Men enkeltmenneskets verdighet er vel ikke et sentralt spørmål for byråkratiet eller venstresiden i norsk politikk.
Så må man legge til rette for å spre såkalt fremmedkulturelle geografisk. Ikke ved å plassere asylmottak på fraflyttede steder langt nord og langt fra folk – rart at ingen har sett paralellen til GULAG-leire forresten der… I stedet må det legges til rette for at fremmedkulturelle kan drive næringsvirksomhet i distriktene – butikk, kaféer, hva som helst. Det er slikt som virkelig skaper kontakt og forståelse.