Dette hadde kanskje vært forståelig i en yrkesfagklasse med mange fremmedspråklige elever. Men det eneste elementet av fremmedspråklighet er en halvsvenske som attpåtil har skrevet en av de bedre oppgavene. Og dette er elever som om mindre enn et halvt år skal ut i høyere utdanning. Et par har gitt uttrykk for at de ønsker å bli journalister.

Ellers står alt bra til. Vi har jo tross alt verdens beste utdanningssystem. Det sørger det høyst kompetente utdanningsdirektoratet for.

Ehem. Neida.

Selvsagt ikke. Men det må jo sies at det hadde vært behagelig for Arbeiderpartiet å komme seg ut av det litt klamme samarbeidet med SV.

Men nå er jo alt det der kun et akademisk spørsmål – AP har en posisjon som tillater dem nesten hva som helst. For SV er spørsmålet enkelt: Sitt i regjering og muligens utøv i hvert fall litt innflytelse, eller støtt en regjering med kun AP og SP.

Det skal bli spennende å se hva som skjer når et ultimatum før eller senere kommer på bordet om oljeboring i Lofoten, for øvrig.

Mye hai-nyheter i dag. Både Dagbladet og Aftenposten skriver om opplevelser med hai. Det har kanskje sammenheng med at regjeringsforhandlingene snart er i gang. Dette med hai og småseler har kanskje metaforisk betydning…

Kommer du hit møtes du med krav om integrasjon. Men hva betyr det? Du plikter å lære norsk, men antallet timer du har krav på kuttes stadig. Vi respekterer din kultur og ønsker ikke å assimilere deg, å nei, du skal dele av din kulturelle bakgrunn med resten av oss. Skal du gå rundt på dørene da, og spørre om folk vil ha litt kultur? For de institusjonene som skal sørge for å utbre kulturell integrasjon, preker til de omvendte. Det nok ikke mange typiske FrP-velgere fra Østfold som frivillig tar veien til Oslo for å se Afrikansk dans. En god del av den integrasjonen markedet står for, dessuten, styres av norske kjeder, og kulturen som formidles der er vel mer faux enn fremmed. Klientellet på Indiska, for eksempel, ser nokså helnorsk ut for meg.

Problemet er at integrasjon er et prosjekt fra toppen og nedover. AP-staten velger som vanlig å styre fremfor å stimulere. Så overlates det hele til byråkratene i arbeids- og inkluderingsdepartementet (som gjerne har viktigere ting å bruke penger på enn norskopplæring) og kultur- og kirkedepartementet. I sistnevnte departement mistenker jeg vel at det finnes en overvekt av svært så kulturelle konsulenter som gjerne støtter den type “korrekt” kultur som de og sine likemenn og (for det meste) -kvinner liker. Den såkalt folkelige kulturen, den markedet styrer, og som mange steder i liten grad påvirkes av hva som er trendy i byene, berøres ikke av integreringsinitiativer.

Hva kan så gjøres? Først og fremst bør man legge opp til, og være villig til å betale for, en norskopplæring som gir alle en god mulighet til å faktisk lære norsk. Så må man gi rettferdige muligheter til å arbeide. Det finnes leger som vasker gulv her i landet på grunn av denne djevelske institusjonen som kalles NOKUT. Reglene for godkjenning av utdanning fra utlandet må revideres og tanken om at Norge er verdensmester på høyere utdanning må fjernes fra forskriftene for godt, slik at dyktige folk kan få arbeide med det de er utdannet til. Dette er jo i bunn og grunn et spørsmål om verdighet. Men enkeltmenneskets verdighet er vel ikke et sentralt spørmål for byråkratiet eller venstresiden i norsk politikk.

Så må man legge til rette for å spre såkalt fremmedkulturelle geografisk. Ikke ved å plassere asylmottak på fraflyttede steder langt nord og langt fra folk – rart at ingen har sett paralellen til GULAG-leire forresten der… I stedet må det legges til rette for at fremmedkulturelle kan drive næringsvirksomhet i distriktene – butikk, kaféer, hva som helst. Det er slikt som virkelig skaper kontakt og forståelse.

Historiker Trond Nordby mener altså at Venstre som parti er ferdig. Det får være – jeg er ikke enig, men hvem vet hva som vil skje?

Men om Venstre faller bort, slik Nordby mener vil være konsekvensen av dette valget, vil Norge være uten et sosialliberalt parti. Her begynner vi å se konturene av et virkelig demokratisk problem. For når et parti som utgjør en naturlig del av det politiske landskapet – i et land som Norge vil det alltid være velgere med meninger i retning av et parti som Venstre – faller bort, da betyr det at valgsystemet ikke lenger gir rettferdig representasjon. En stor gruppe velgere blir da ikke hørt og drives over til Høyre, Arbeiderpartiet, noen til FrP, og til sofaen.

Det er tydelig at vi trenger reform.

Dagbladet spør akkurat nå om valgsystemet er urettferdig. I skrivende stund mener 57% ja.

Men én skyldig part nevnes ikke: Rett og slett media, i særsyn de landsdekkende TV-kanalene. Noen må snart ta et oppgjør med mediadekningen av valgkamp og norsk politikk generellt. Som mange kommentatorer har pekt på, har en rekke svært viktige tema kommet helt i bakgrunnen i denne valgkampen. Verken utenrikspolitikk, skole, miljø og naturvern eller samferdsel har fått på langt nær god nok oppmerksomhet i beste sendetid. Hvilke saker er det så som har stjålet fokus? Si det. Kanskje man til og med kan si at nærmest ingen saker har fått tilstrekkelig oppmerksomhet.

Tendensen til overfokusering på meningsmålinger og oppslutning har også nådd nye høyder i år. Til tider har det skilt lite mellom valgdekning og TV-sportens dekning av 5-mila i Kollen, med mellomtider og differenser. I år har vi også sett en mer markert kunstig polarisering i valgdekningen – ‘Jens eller Jensen’. Det viser bare hvor meningsløs og fordummende denne ensidige fremstillingen er, at den ene av partene i hva media presenterte som en personlig duell, ble byttet ut mot slutten av valgkampen.

Er det noe som utgjør en trussel mot demokratiet så er det nettopp dette. I et samfunn der personlig engasjement er i sterk tilbakegang, har media en desto mektigere rolle som premiss- og rammeleverandør i det offentlige liv. Og denne gang er det bare så altfor tydelig at store deler av norske media, spesiellt NRK, har forsømt sitt ansvar for å sikre et absolutt minimum av rettferdig politisk deltakelse. Slik valgkampen har foregått denne gang blir man fristet til å nærmest kalle den udemokratisk.

Østlandets blad siterer en velger på gata: – ”Jeg stemte på Jens, fordi det er bedre enn Jensen.” Mange har nok tatt sine valg utifra kunnskap og engasjement på et slikt nivå. Og er det rart? Flere måneder med kun tabeller og grafer og iscenesatt krangling mellom de to nevnte Jensene må jo nødvendigvis få mange til å miste interessen. Folk flest er i dag ofre, i stor utstrekning, for en utstrakt fordumming. La oss håpe at de ikke finner seg i det.

For all del, ikke et vondt ord om Hadia Tajik personling. Hun har klatret opp i en betydelig maktposisjon med oppsiktsvekkende fart. Oppsiktsvekkende. Nei, det stemmer ikke. Alt tyder på at hun har blitt godt forberedt og fast-tracket gjennom Arbeiderpartiets rekker. Som flere andre medlemmer av den politiske broiler-eliten, er hun oppdratt til å styre oss. Vår kjære statsminister hører også til denne klassen av spesielt utvalgte.

En person, ikke av folket, med andre ord, men av Arbeiderpartiet.

At et parti med tradisjoner for sterk intern disiplin også har tradisjoner for å dyrke frem talenter er egentlig ikke et problem i seg selv. De store etablerte partiene fungerer litt som fotballag på den måten.

Problemet er at det norske valgsystemet gir oss lite innflytelse over hvilke konkrete personer som representerer oss i Stortinget. Partiene står fritt til å bytte om på og flytte kandidater fra fylke til fylke, for å manøvrere de utvalgte inn i maktposisjoner. Vi kjøper en pakke og setter vår lit til at ansiksløse partiorganisasjoner har en løsning som er til vårt beste. De fleste tenker sjelden at dette er et problem, men det at stortingsvalg er eneste korreks for våre stortingsrepresentanter, gjør jo at de ikke er direkte ansvarlige ovenfor folket.

Vi har med andre ord ikke mulighet til å stille våre folkevalgte til ansvar for deres politikk og handlinger. Er det rart at partienes valgløfter raskt viser seg å være ment nokså uforpliktende? Partiene har generelle mandater, men ikke personlige. Ingen har et spesifikt ansvar for de saker som angår akkurat deg, og ingen må svare på spørsmål om hvorfor den politikken som lå fastlagt i partiprogrammene før valget, på områder som angår akkurat deg, forsvant i kompromisser så snart stemmene var telt opp.

For broilereliten er nemlig makt oftere viktigere enn prinsipper og løfter. Og i vårt system har vi ingen mulighet til å presse dem på spørsmålet ”hvorfor gjorde du ikke som du lovet?”

Vi har eller ingen reell mulighet til å vrake partienes utvalgte til fordel for representanter som har tillit lokalt. Det hele tvinger fram spørsmålet: Hvem er egentlig representert, når partiene på nasjonalt nivå velger å dyrke fram en elite som helst tar viktige beslutninger på bakrommet, i stedet for å legge til rette for et system med troverdig direkte representasjon?

Reform i valgsystemet er nok en hovedsak hos sofapartiet. Men er det et budskap rikspolitikerne vil lytte til?

Her ser jeg meg nødt til å komme med en kommentar. Om man ser på den grafen (som er ærlig og redelig stjålet fra Aftenposten) viser det seg, som Aftenposten kommenterer, at ja, i 2025 regner man med å ha over 330.000 studenter her i landet.

Dette er jo et oppsiktsvekkende tall, men hva som burde vekke like stor oppmerksomhet er det faktum at vi har over 230.000 studenter allerede i dag. Nesten 5% av befolkningen studerer. Til dette må legges all de som allerede har tatt en høyere utdanning. Man kan lure – er Norge en slik eksepsjonell nasjon, at vi alle sammen som en selvfølge har de mentale evnene som tross alt er nødvendige for å oppnå noen grad av mestring i en anstendig høyere utdanning?

Heller tvilsomt. Det er nærliggende å konkludere med at norske høyskoler med vitende og vilje har lagt lista svært lavt. På den ene siden er nok dette for å nå utdanningspolitiske målsetninger om å øke det generelle utdanningsnivået. Helt konkret får høyskolene statlige tilskudd etter hvor mange studiepoeng de ”produserer.” I det egalitære Norge er det for øvrig greit å merke seg at systemet med studiepoeng ikke tar hensyn til kvalitet eller karakterer. Står man så står man, om enn med en hårsbredd.

Et annet problem, like lett å oppdage, er at Norge har for mange høyskoler, mange flere per innbygger enn omtrent alle land vi kan sammenligne oss med. Åpenbart er ikke dette så positivt for å få konsentrert fagkunnskap ved gode læresteder. Det er heller ikke mange utenlandske forelesere ved norske høyskoler – det vil si at behovet for forelesere må dekkes med nordmenn. Flere høyskolelektorer per innbygger betyr at kravene til ansettelse må reduseres, og muligens blir standarden lavere. Men god distriktspolitikk er det vel, da. Og denne overfloden med studenter med forventninger om arbeid som krever høy utdanning skal jo også ansettes et sted. Da er høyskolene i distriktene greie å ha.

225.469 personer var i 2008 i høyere utdanning, ifølge SSB. Samtidig arbeidet 1.034.000 i yrker som krever høyere utdanning. Det skal ikke noen høyere matematisk eller samfunnspsykologisk utdannelse til for å forstå at 1.259.469 personer – 26% av befolkningen – ikke normalt skal være istand til å fullføre en høyere utdanning. En grad ved et universitet skal stille krav! Krav som ikke hvem som helst skal kunne innfri.

Resultatet er for det første at mange av disse studentene narres. De er slett ikke så begavet og velutdannet som de ledes til å tro. For det andre betyr dette at utdanninger i Norge devalueres i forhold til tilsvarende utdanninger i andre land med en langt lavere studentandel. For det tredje risikerer vi at respekten for grader fra høyere utdanning, som allerede er sørgelig tynn, undergraves ytterligere. For det skal være slik at en Bachelor- eller Mastergrad gir status. Det skal være tegn på evner som ikke alle har, og det skal være en utmerkelse, en bekreftelse på at i det minste intellektuelt, så er gradsinnehaveren bedre enn andre.

Hva som trengs er rett og slett at mange nordmenn må se seg selv i speilet og innse at de faktisk ikke er begavet nok for universitetsstudier. For å holde standardene oppe og samtidig holde samme aktivitetsnivå som i dag ved norske læresteder, må først inntakskravene økes dramatisk. Ingen med karaktersnitt under 4 bør få plass ved en høyskole. Samtidig er vi nødt til å tiltrekke oss flere utenlandsstudenter. Da må mer av utdanningene legges om til engelsk, og attraktive støtteordninger bør være på plass.

Forøvrig blir jeg litt oppgitt over slike utspill. Hva tar politikerne oss for? ”Emosjonelle” utbrudd i debatter er kalkulerte diskusjonsteknikker, like mye som nedlatende smil og intens risting på hodet. At noen i det hele tatt har utbytte av TV-debatter er i seg selv et mysterie for meg. Hvorfor utsette seg selv for en time med konsentrert manipulasjon, alt sammen nøye koriografert. Utenom når en stakkar fra et av småpartiene, eller en eller annen ”mann i gata” som ikke har tilgang til samme støtteapparat og fagkunnskap innenfor kommunikasjon og media, allernådigst får vise seg på skjermen. Uten koriografi fremstår han da selvsagt nærmest som en bygdetulling.

Og så har storpartiene, særlig Storebror AP, og ”den store satan” FrP, baller til å komme ut med slike meldinger – som om vi ikke ser rett igjennom narrespillet. Som om vi er idioter. Som om vi ikke forstår at den måten valgkampen føres på i media er en overveldende effektiv måte å holde makten innenfor den etablerte eliten som de indre sirkler i storpartiene utgjør.

Men like selvsagt er det at de har rett. Vi forstår ikke.

- [Siv Jensen] Jeg kommer, på vegne av Frp, til å kreve innflytelse over politikken. Nå har vi fokus på å vinne valget, så får vi sette oss ned i ro og fred etterpå, sier hun.

Altså: Fremskrittspartiet har nå sagt seg villig til å støtte et mer realistisk borgerlig regjeringsalternativ. Bra. Da begynner valget å gå sånn halvveis i riktig retning. FrP, og forhåpentligvis FrP-velgere, begynner å forstå at det eneste de kan oppnå er å sikre fortsatt Arbeiderpartistyre. En FrP-regjering må nødvendigvis bety en ren FrP-regjering, som ville slitt med å samle støtte for hver eneste sak.